Trygge jobber – nytt flertall

Kjære venner, kjære kamerater.

Som Arbeiderpartikandidat er det godt for meg å stå her i dag – 130 år etter at Arbeiderpartiet ble stiftet. Sikkert som alle andre som har stått på denne talerstolen før meg, står jeg her med glede, men også med ærefrykt.

Jeg er glad for å få lov til å stå her og være en del av markeringen på 1.mai. Den viktigste årlige markeringen for vår bevegelse. 1.mai er som andre tradisjoner – de markerer en hendelse, de markerer verdier som er bygget opp igjennom historien, de sier noe om hvor vi har vært – og om hvor vi skal.

Før vi selv peker ut veien vi skal gå kan vi bli minnet på den frihet og den velferd som er hardt tilkjempet av generasjoner før oss og som mange av oss kanskje tar for gitt. Selv er jeg del av en generasjon som står på skuldrene til andre. Veien fra skole, høyre utdanning og inn i arbeidslivet har gått greit. Jeg, og generasjonen med meg, er et resultat av det som ble tilkjempet – vi fikk mulighet til gratis utdanning og mulighet til arbeidsoppgaver i andre yrker enn den tradisjonelle prosessindustrien.

Men selv om arbeidsmarkedet har endret seg betyr det ikke at 1.mai ikke er for oss alle.

Den gamle samfunnsklasse-inndelingen er ikke lenger like relevant. I dag er vi ikke arbeidere – men arbeidstakere. Det er et viktig skille – skillet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Skillet mellom han med formue og han som lever av lønna si. Vi vet at verdien av kapital og formue øker raskere enn verdien av lønnsinntekt gjør. Dette gir ulikheter og grobunn for store ulikheter mellom samfunnsgrupper. Friheten og de tilkjempede rettighetene for lønnsmottakeren har vært med på å minske ulikheter i samfunnet.

Denne erkjennelsen har Arbeiderpartiet og venstresiden i Norge alltid hatt.

Like rettigheter og likere tilgang til velferd er ikke bare en verdi i seg selv for enkeltindividet. Det har en stor samfunnsverdi. Store ulikheter, i form av skjevfordeling av velferd, skaper grobunn for konflikter.

Dette gjelder både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. 1.mai er en internasjonal solidaritetsdag hvor vi i tillegg til å markere egne kamper og seire også viser internasjonalt samhold. I 50 år har vi ytret motstand mot Israels okkupasjon av Palestina.

Men vår motstand er like tydelig – okkupasjonen må ta slutt!Den palestinske befolkning lider både av blokaden i Gaza og stadig nye bosettinger. Begge parter må nå vise vilje og evne til en fredelig løsning. Likevel hviler et større ansvar på Israel som okkupasjonsmakt. Arbeidet med en fredelig løsning må forseres hvor en to-statsløsning må være målet.

Israel – Palestina er en av mange flerårige konflikter som rammer sivilbefolkning hardt. Og de siste årene ser vi at vi også står ovenfor store utfordringer som har kommet oss i Norge nær og som vil sette oss på nye prøver.

Trumps triumf, Brexit i Storbritannia og Le Pens fremgang i Frankrike er hendelser og strømninger hos våre naboer som bunner i uro og usikkerhet knyttet til arbeidsledighet, utenforskap og utilfredshet med det politiske systemet. Trump vant et valg som matet denne uroen med frykt og hatretorikk.

I England og Frankrike ser vi en misnøye med mangel på fordeling og for lang avstand til beslutningstakere. Misnøyen har mange fasetter – mye i svært mørkeblå retning. Og for oss som bor i Norge kan det være vanskelig å tolke. Det kan være vanskelig å se Theresa May sin masterplan mot et mer rettferdig samfunn – og det er umulig å se hva Le Pen har å bidra med for et mer demokratisk og sterke felleskap i Europa.  Håpet vårt kan være – håpet mitt er –  at frammarsjen av høyreekstreme i Europa er en bølge, et historisk blaff, som vi må oppleve, før vi igjen henter oss inn og vender oss til ideer og verdier som vi vet forener og som skaper rettferdighet.

Vi vet at vi her i Norge har hatt en bedre modell enn disse tre landene – som i stor grad - over tid er styrt av mer konservative krefter og med et større fokus på kapitalisme.

Og vi vet jo også at den politiske modellen – sosialdemokratiet – som har brukt trepartssamarbeidet som sitt viktigste verktøy for å nå sitt mål – ikke nødvendigvis vil kunne la seg rent adoptere av andre land. Men vi vet at vår sosialdemokratiske modell har bygget vårt land – skapt den velferdsstaten vi har i dag – skapt de fellesgoder vi alle får del av. Vår modell er vår suksess.

Så tiden nå er ikke tiden for å være historieløs. Nå er tiden inne for å huske på at de hardt oppbygde rettigheter og den hardt tilkjempede friheten gikk gjennom felleskapet – de verdier venstresiden er bygget på: like rettigheter, likt betalt for likt arbeid, trygghet i arbeidslivet og lik mulighet til å lykkes i skoleløpet.

Svaret er da ikke skattekutt til de rike. Svaret er fortsatt samarbeid mellom det offentlige (felleskapet), arbeidstakeren og næringslivet – hvor felles mål er fast arbeid til alle.

Lik tilgang til velferdsgoder og materielle goder er viktig. Men lik tilgang til felleskapet er essensielt.

En økt radikalisering i – det være seg både ekstrem høyrepopulistisk side eller støtte til et fremadstormende IS – er ikke bare et resultat av utestengelse fra velferdsgoder, men et resultat av fremmedgjøring til fellesskapet. At man ikke forstår felleskapets grunnleggende verdier.

 Det er her vi selv må bevisstgjøre oss hvilke verdier vi står for – hvordan vi gjennom kulturuttrykk og demokratiske virkemidler har bygget om et samfunn med felles verdier som er verd å kjempe for. 

Mange fikk sikkert med seg kampvoteringen av K’en i KRLE på landsmøte i AP. En av begrunnelsene for å beholde K’en lå jo i bevisstgjøringen av vår egen kultur og forståelse. Selv ville jeg ha K’en, men jeg tror likevel ikke den er så sterk at den kan bære det norske samfunnets selvbevissthet. Vi trenger mer.

Jeg synes en av våre unge feminister, Ulrikke Falch, klarte å si dette veldig bra en lørdag hun var invitert på Lindmo sammen med Listhaug. Listhaug mente det var både unødvendig og kanskje også en fornærmelse å kalles for feminist – Men Falck mente at historie og kulturforståelse kunne lære oss mye om skeivfordeling mellom kjønnene. Og at, selv om skeivfordelingen ikke er lik i dag, så hjelper historien oss med å forstå de kulturelle utrykkene rundt oss. Hun snakket blant annet om at kroppspresset og kroppsfokuset blant unge var så sterkt at mange hadde et selvhat til egen kropp. Og at dersom man lærte å kjenne sitt eget samfunns historie, at man også kunne lære å forstå seg selv. Og kjenne seg selv.

Dette er ikke så langt fra det budskapet som jeg føler at Walid Al-Kubaisi snakker mye om. At vi må lære å kjenne vår egen kultur, litteratur og kunst for å kunne forstå og, egentlig også da, like oss selv. Og når vi er trygge på oss selv og vår egen kultur, så blir vi også tryggere i å bidra, i å inkludere, og ja, kanskje da faktisk også kunne ta avstand fra kulturer og handlinger. 

Å ha et kulturfiendtlig FRP i regjering er ikke rett medisin. Vi trenger en ny regjering som forstår kulturens betydning – ikke minst kulturens betydning for integrering.

Vi var mange kommuner som i fjor og året før trosset Siv Jensens råd og tok vårt ansvar i flyktning-krisen. Denne oppgaven som mange følte var for stor har foreløpig gitt store positive verdier til vårt samfunn. Det er takket være flyktninger som ønsker å forstår og delta i det nye samfunnet de har flyttet til. Men det er også takket være enkeltindivider – frivillige organisasjoner – og lokalt næringslivs evne til å møte forandring. Vi i våre lokalsamfunn– på hver vår måte – hadde evnen til å i fellesskap være deltakende i en samfunnsutfordring som berører hele Europa. Og det skal vi fortsette med. 

For integreringsarbeidet er noe vi ikke kan mislykkes i. For våre landsmenn er, som Gahr Støre sa i sin landsmøtetale, – ikke en trussel mot velferdsstaten – men løsningen. Lykkes vi med integreringsarbeidet – lykkes vi også med å kunne opprettholde og utvikle tjenestenivået; i sykehjemmene, på sykehusene, i barnehagene, på skolene og ja ikke minst i det private næringslivet.

1.mai i år er inngangen til i Stortingsvalgkamp. En svært viktig stortingsvalgkamp. Her vil hver stemme telle. Her kan et mandat telle for om det blir en regjering for de rike med skattelette øverst på arbeidslista – eller om det blir en regjering som har arbeid som arbeidsoppgave nr. 1.

Ett nytt flertall som skyver Erna ut av statsministerstolen vil bety slutt på midlertidighet i arbeidslivet. Det betyr en start på en ny kamp for trygghet i arbeidslivet hvor kampen om faste hele stillinger igjen blir kjempet. Det betyr en ny æra for fellesskolen hvor de unge vil få like muligheter til utdanning i en fellesskole som bygges opp og ikke ned - og det betyr at de unge vil få en kortere vei inn i arbeidslivet.

Sørlandet trenger en ny regjering.

Vi trenger en ny regjering som ikke sitter og venter på at næringslivet alene skal løse utfordringene.

Vi trenger en ny regjering som satser på Sørlandet og der hvor Sørlandet har de beste kompetansemessige- og naturgitte fortrinnene for å lykkes.

Og vår tradisjonsrike prosessindustri har faktisk – mot alle odds -  vist seg konkurransedyktig gjennom satsing på kompetanse og ikke minst – tilgang til grønn billig kortreist kraft. Vår prosessindustri går fra en grå til en grønn industri og er konkurransedyktig i et stort internasjonalt marked.

Vi har hatt en næring som har vært preget av offshorenæringen. Den har vært oljerelatert – men den er først og fremst en leverandørindustri. Men den kompetansen som ligger i denne leverandørindustrien kan likeså godt brukes i ny næring. Vi har de beste forutsetninger for å lykkes i en framvoksende havnæringsindustri.

Ikke bare ble vi rammet av et arbeidsmarked som var avhengig av høy oljepris – vi har vedvarende levekårsutfordringer og vi har en urovekkende lav sysselsettingsgrad.

Derfor trenger vi en ny regjering som kler Sørlandets utfordringer med annet skattekutt.

Vi trenger en ny regjering og et nytt flertall som igjen har arbeid øverst på arbeidslista og felleskapet øverst som verdi.

Det handler om solidaritet dere. Det handler om å se mer enn egne behov – og det handler om å støtte, men også feire de verdier som ligger til grunn i vår velferdsstat.

Ja svaret på utfordringene vi står ovenfor er fortsatt frihet – likhet – brorskap.

Felleskapet mine venner. Felleskapet er fortsatt den gode oppskriften på det vi alle søker: Arbeid til alle og frihet for individet.

Mine venner – Gratulerer så mye med dagen!